Sylvi Listhaug

Kinesiske biler og busser har en rekke sensorer som er aktive også når de er slått av. Disse sensorene registrerer blant annet omgivelser og i mange tilfeller andre kjøretøy i omgivelsene. Kinesiske busser transporterer også soldater inn i enkelte militærleirer på grunn av krav til busselskaper om å gå over til null-utslipps kjøretøy. Det er også grunn til å anta at ansatte ved Forsvarets lokasjoner kjører kinesiske biler. Mener statsministeren det er forsvarlig å la kinesiske biler og busser få tilgang til militære områder?

Det som er kommet fram etter at Epstein-dokumentene ble frigjort, har skapt sjokkbølger, ikke minst i Norge, der folk nå er sinte. Det ser ut til å ha vært en svingdør der personer har gått mellom politikk, diplomati, internasjonale stiftelser og bistandsorganisasjoner. Alle de som nå er i søkelyset, er tidligere politikere. Spørsmål om kameraderi, om partibok, om habilitet, om kjennskap og om vennskap dukker opp. Til alt overmål ble det i dag kjent at utenriksministerens sønn fikk en stilling i utenrikstjenesten, og at utenriksministeren måtte ha hjelp av NRK, sammen med Utenriksdepartementet, for å forstå habilitetsregelverket. Det er oppsiktsvekkende. Først i 2026 skjønner altså utenriksministeren og Utenriksdepartementet hvordan habilitetsregelverket fungerer – etter at Epstein-bomben har gått av. Dette er nok et symptom på at det kan være grunnleggende svakheter, og det gjør at mistanken om manglende habilitetsforståelse, ukultur og strukturelle problemer forsterkes. Vi hører i dag at utenriksministeren beklager dette, og det skulle bare mangle, men på Debatten senest i forrige uke sa utenriksministeren at det som er kommet fram i kjølvannet av Epstein-dokumentene, var enkeltstående hendelser. Nå viser det seg altså at Utenriksdepartementet senest i fjor var inhabile. Spørsmålet mitt er: Uten disse Epstein-dokumentene, uten at denne saken ble kjent, mener utenriksministeren at dette da ville blitt offentliggjort, eller er det dette som nå er grunnen til at også denne saken kommer fram?

Fremskrittspartiet har gjennom mange tiår advart mot konsekvensene av for høy innvandring. Vi har tatt opp spørsmål knyttet til integreringsutfordringer, kostnader, kriminalitet, verdier under press og mange andre spørsmål, som vi har blitt kalt mye rart for å ta opp. Det er jo gledelig at det endelig ser ut til at det ene partiet etter det andre begynner å ta realitetene inn over seg. Det skjer altså etter at vi ser at vi har store utfordringer knyttet til integrering. Kostnadene begynner å bli svært store, og kriminalitetsutfordringer som vi har sett i vårt naboland, begynner å smitte over her. Det er rett og slett en situasjon som ikke kan fortsette. Vi har sett at regjeringen nå er ute og snakker mye. Det har kommet forslag om at man skal kutte i ytelsene, der Norge har ligget ekstremt mye høyere enn i våre naboland. Problemet er bare at selv de tallene som regjeringen nå har vært ute med, at den nye stønaden skal ligge på rundt 20 000 kr i måneden for enslige og vesentlig høyere for familier, er dobbelt så høye som tilsvarende ytelser i Danmark. Vi vet at statens veiledende sats for økonomisk sosialhjelp til enslige i Norge ligger på 8 300 kr i måneden, som altså er langt under det regjeringen ønsker å gi til nyankomne flyktninger. Da er spørsmålet: Hvorfor mener statsministeren at det bidrar til bedre integrering, og at det gjør Norge mindre attraktivt, når vi ser at vi uansett ligger mye høyere i ytelser enn våre naboland? Og hvorfor skal man opprettholde ytelser som er mer enn dobbelt så høye som i nabolandene, og betydelig høyere enn det mange fattige nordmenn lever på, som er avhengige av sosialhjelp?

I urolige tider ute er det viktig med trygg styring her hjemme. Dessverre ser vi at Arbeiderpartiet bidrar til det stikk motsatte, når de nå har sendt et skattesjokk ut til mange norske boligeiere. Dette rammer spesielt hardt eldre, de som bor alene. Et eksempel er at en 98 år gammel enke har fått økt skatteregningen sin med 70 000 kr. Andre pensjonister ser også mange titusenvis av kroner i ekstra utgifter. Det er vel sånn at disse pensjonistene, f.eks. en som er 98 år gammel, ikke har noen mulighet til å skaffe seg en jobb, skaffe seg ekstra inntekter. Allerede før jul advarte Fremskrittspartiet mot dette. Likevel så vi at vi var det eneste partiet som stemte mot disse endringene. Finansministeren sto i denne salen og sa at dette var rettferdig. Senest i forrige uke sa statssekretæren at Fremskrittspartiet villeder. Nå har man heldigvis snudd og erkjent at dette er problematisk. I gårsdagens Debatten fikk finansministeren spørsmål om pensjonister skal ta opp lån for å betale skatt – altså om folk som har bygd, betalt ned et lån og etablert seg gjennom et langt liv, skal måtte ta opp lån når de er kommet i pensjonistenes rekker. Det lot ikke til å virke som at finansministeren syntes dette var problematisk. Tvert imot mener man at dette er rettferdig. Da er spørsmålet mitt til statsministeren: Er statsministeren enig i at det er rettferdig at pensjonister skal måtte ta opp lån for å kunne bo i sin egen bolig? Fremskrittspartiet er dypt uenig, men jeg vil gjerne høre hva statsministeren mener om det.

Det har lenge kommet tydelige meldinger fra ansatte og tillitsvalgte om at det er krise. Nå sier også avgått leder at det ikke er mulig å drifte Ålesund sjukehus og Helse Møre og Romsdal på en forsvarlig måte. Hvorfor tar ikke helseministeren dette på alvor og griper inn for å sikre innbyggerne et forsvarlig helsetilbud?

Tar statsråden ansvar for at Enova har sløst bort store milliardbeløp på prosjekter som er bortkastet, og hvilke grep vil regjeringen ta for å stoppe sløsingen på feilslått klimapolitikk?

Torkil Brødholt forbereder seg nå på å ta med seg familien og flytte fra Norge for å få behandling for sykdommen som ellers vil føre til at han havner i rullestol, avhengig av respirator. I Norge er det flere med sjeldne sykdommer som ikke får tilgang til medisiner som kan hjelpe dem, fordi Norge er en sinke i å innføre nye, innovative medisiner. Mener statsråden at det er akseptabelt at nordmenn blir helseflyktninger fordi Norge er blant de dårligste landene i Europa til å innføre nye medisiner?

Vil statsråden iverksette tiltak for å gjennomgå kvalitetskontrollen av produkter som sendes til Ukraina og ansvarlig gjøre de instanser som har «godkjent» denne anskaffelsen?

I valgkampen lovte Arbeiderpartiet trygg styring, trygghet for framtiden. Så langt har vi fått løgner og krangling for åpen scene mellom kaoskameratene – ja, det totale kaos. Riktignok er regjeringskrisen avverget for denne gang. Med Arbeiderpartiets utrygge styring fortsetter Norge nå mot isfjellet. Det brukes stadig mer penger. Vi har et av de høyeste skattetrykkene blant sammenlignbare land, og tjenestetilbudet til folk bygges ned. Nye rettigheter innføres uten at vi greier å gi og innfri de rettighetene folk allerede har fått. Mange eldre, syke og pleietrengende, som har bygd landet, opplever vanskjøtsel, ensomhet og redsel. Skolen svikter mange av barna våre, og tilbud legges ned. Da skulle man kanskje tro at Arbeiderpartiet og venstresiden ville prioritere det viktigste først, men nei, dette budsjettforliket legger opp til å sende like mye penger ut av landet som kommunene får – 2 mrd. kr mer til klima ute i verden, 1 mrd. kr mer til Gaza, ut i verden. Gaza får dobbelt så mye penger fra venstresiden som norske sykehus får i økte inntekter, der man nå ser at tilbud legges ned, det kuttes over en lav sko, og mange opplever ikke å få den helsehjelpen de trenger. Kuttene i kommunene vil også fortsette med dette opplegget. Mitt spørsmål er: Hvorfor prioriterer Arbeiderpartiet alltid å sende enda flere milliarder ut av landet, mens syke, eldre og barn i Norge ikke får den hjelpen de har krav på og rett på?

I det siste er det avslørt at Arbeiderpartiet har fart med løgn i valgkampen, om sletting av studiegjeld, gratis ferger og at skatten på småkraft skulle ligge fast. Vi hadde den famøse videoen til Jan Christian Vestre. Arbeiderpartiet lovet bl.a. verdens beste helsevesen, å brekke ryggen på de kriminelle gjengene, små geografiske forskjeller, forutsigbarhet for næringslivet og at det skulle bli vanlige folks tur – for å nevne noe. Status er at skoler og sykehjemsplasser legges ned, og det kuttes kraftig i helsetilbudet i sykehusene over hele landet. Samtidig som finansminister Stoltenberg forsøker å harselere med at det ikke er synd på kommunene, rapporterer KS at det ikke har stått dårligere til med kommuneøkonomien på 40 år. Samtidig som helseminister Vestre lover verdens beste helsevesen, varsler Oslo universitetssykehus store kutt i psykiatritilbudet for unge. Helse vest kutter i Lærdal, de kutter i Nordfjordeid, de kutter i Helse Møre og Romsdal. Der er det krise, og det samme er det i Helse nord. Samtidig som statsminister Støre lover å bli tøffere mot kriminalitet, sier lederen av Politiets Fellesforbund at regjeringens budsjettforslag ikke engang vil dekke lønns- og prisveksten, og at politiets evne til å bekjempe kriminalitet vil bli enda dårligere. Slik kunne jeg fortsatt og fortsatt. Man skal jo sitte langt oppe i et tårn i regjeringskontorene for å vise en så manglende forståelse for hvordan situasjonen er på bakken og i vanlige folks liv som denne regjeringen viser. Nettavisens måling etter Arbeiderpartiets mange løftebrudd og løgner viser at over 60 pst. har fått svekket tillit til politikerne som følge av dette. Mitt spørsmål er: Hva tenker statsministeren om at Arbeiderpartiets mange løftebrudd har bidratt til å svekke tilliten til politikerne, og hva tror statsministeren det gjør med tilliten blant vanlige folk at de som står i førstelinjen, rapporterer om et helt annet Norge enn det regjeringen selv beskriver?