Marie Sneve Martinussen

Hvor mye bruker NAV på å kjøpe arbeidsmarkedstiltak fra kommersielle?

Etter fem år med ekstraordinær prisvekst fortsetter matprisene å øke. De har økt mye mer enn konsumprisen, altså den generelle prisveksten i samfunnet, og mye, mye mer enn lønnsveksten, som praktisk talt har stått stille. Fredagstacoen har blitt 100 kr dyrere, og det merkes. Samtidig har næringsministeren gjentatte ganger hatt møter med dagligvarebransjen. Det kan virke litt som når bøllene i skolegården blir innkalt til rektors kontor, for de tre kjedene, NorgesGruppen, Reitan og Coop, kontrollerer 95 pst. av markedet. De har enorm markedsmakt, som de selvsagt bruker til å tjene penger, på bekostning av både kunder, bønder og andre produsenter og leverandører som er uavhengige. Inne på rektors kontor legger dagligvarekjedene skylden på alle andre enn seg selv. Næringsministeren har selv beskrevet det som en pekelek der de ulike aktørene peker på hverandre. Etter pekeleken får bøllene streng beskjed om å skjerpe seg, og så slippes de ut i skolegården igjen. Der fortsetter egentlig alt som før. Kjedene har like mye markedsmakt, prisene fortsetter å stige, og avkastningen på kapital er fortsatt skyhøy. Jeg tror at det norske folk etter fem år er mektig lei av denne rutinen, at kjedene slipper unna, samtidig som regjeringen sier at de tar saken på største alvor. For å si det som Elvis Presley: «A little less conversation, a little more action, please.» Spørsmålet er: Når kan vi forvente at regjeringen lytter til salige Elvis Presley og omsetter ord til handling og tar grep som sikrer både bedre konkurranse, bedre utvalg og ikke minst lavere priser i dagligvarebransjen?

Jeg lover å komme sterkere tilbake med kritiske spørsmål til regjeringen. Jeg har mange på lur om mange tema, men akkurat i dag blir dette litt juksespørretime, for jeg mener det trengs å snakkes litt om de gode resultatene som ligger i budsjettforliket. De siste dagene har det vært mange journalister som har brukt mye tid på å vente på at vi går på do eller tar oss en kopp kaffe. Det er spennende, det, men det er jo politikken som er viktig, og de konsekvensene det faktisk har for folk at fem partier nå har blitt enige om et budsjett. For Rødts del vil jeg også benytte anledningen til å takke de andre parlamentariske lederne, de andre finanspolitiske talspersonene. Jeg takker så klart statsministeren, men jeg takker kanskje statsministeren mest for at han har to veldig dyktige damer i Arbeiderpartiet her på Stortinget – Tuva Moflag og Tonje Brenna – som har gjort en stor innsats for å dra dette i land. For Rødts del er det historisk at vi har vært med på å behandle et budsjett som ikke bare er et alternativt budsjett. Det har jeg kost meg med å lage i åtte år, og det er morsomt, men det er veldig mye bedre å kunne se at det man vedtar, faktisk blir virkelighet. Det er mange ting jeg kunne valgt å trekke fram og skryte av – tannhelse, at uføre får beholde mer av inntekten sin, at vi fryser egenandelstaket på helse, øker bemanningen og prisjusterer barnetrygden – men jeg har lyst til å spørre statsministeren litt om kommuneøkonomi. Her legger vi 3 mrd. kr på bordet til kommunene. Det er kjempebra, men vi har kommuner som er styrt av høyresiden, og som man kan frykte at velger å bruke de pengene på å kutte i eiendomsskatten eller annet. Dette blir et litt sånn ønskespørsmål til statsministeren: Hva håper man disse pengene brukes på, og har statsministeren vært i kontakt med noen av sine egne ordførere eller folkevalgte om hva man faktisk ser at trengs der ute i kommunene?

Det er noe dypt ironisk ved å høre representanten Solberg spørre ut statsministeren om kommuneøkonomi. Representanten er jo tidligere kommunalminister under det fengende navnet Jern-Erna og var i sin tid mildt sagt streng med norske kommuner. Hvis man hører godt etter, høres det ikke ut som at Høyre foreslår mer penger eller mer ressurser til kommunene, men at det man krever av regjeringen, er at man skal være en slags statlig sjelesørger som skal stille seg moralsk og solidarisk bak Høyre-politikk. Heldigvis er det ikke representanten Solberg som stiller i spørretimen i dag. Det er det Støre som gjør. Derfor må jeg også ta opp bekymringer jeg tror mange har hatt de siste ukene, om at regjeringen har underdrevet og unnskyldt den økonomiske situasjonen i kommunene. Vi har en finansminister som har sagt at han aldri har møtt en ordfører som har vært fornøyd, eller som har fått nok penger. Vi har en parlamentarisk leder som mener at kommunene må ta sitt ansvar med å prioritere, og vi har kommunalminister Skjæran, som svarer bekreftende på Nationens spørsmål om at kommunene nå må knipe til mest mulig i budsjettene. For Rødts del er det helt tydelig at det er en krise i norske kommuner. Vi ser at det i lokalavisene er ord som kutt, nedskjæringer, nedbemanning, reduksjon, avvikling, nedleggelse og stengte dører. Da er det provoserende at de ordene man hører fra statsministeren her, er omstilling og krevende tider. Ord har makt. Vi mener at omstilling er noe helt annet enn det å måtte kutte i åpningstider og kutte i renholdet på skoler. Det er ikke omstilling, det er kutt, og det er krise. Vi har i dag lagt fram vårt budsjettforslag, der Rødt foreslår betydelige økninger til norske kommuner. Da er det relevant å vite om statsministeren er enig i at det er et problem at norske kommuner ikke har nok penger, og at ikke alt der kan løses med omstillinger eller sjelesørging, som Høyre ønsker.

Kan statsråden belegge at den viktigste forskjellsdriveren mellom folk i Norge er at noen har jobb og andre står utenfor arbeidslivet, for eksempel som pensjonister eller uføre, og kan statsråden dokumentere påstanden sin om at den viktigste grunnen til økt i ulikhet i Norge er at færre står i jobb og for eksempel ikke at de rikeste eierne i Norge har økt sin formue og inntekt?

Mitt spørsmål går til statsråd Stenseng. I mai la statsrådens eget parti fram et forslag her i Stortinget som Rødt syntes var godt, og derfor stemte vi for det, sammen med alle partier utenom Høyre. Det lød: Såpass enkelt, såpass tydelig kan det sies – og helt i tråd med det programmet som Arbeiderpartiet også gikk til valg på i år, der de skriver at de vil «gjøre overgang fra trygd til arbeid enklere for dem som kan jobbe, bl.a. gjennom å øke beløpsgrensen for avkortning av uføretrygden», altså fribeløpet. Dette er god politikk fordi mange uføre har en helse som varierer og et sterkt ønske om å arbeide litt når formen er god nok. Likevel kan man i dag ikke tjene mer enn ca. 49 000 kr i året før det møtes med avkorting av uføretrygden, byråkrati – betydelig, faktisk – og en frykt for baksmell og oppgjør. Hvis man har utgifter til bil, buss eller barnevakt, som i hvert fall folk i min del av landet ofte har for å komme seg på jobb, kan man faktisk gå i minus ved å jobbe. For mange går det regnestykket rett og slett ikke opp, verken i kroner og øre eller – kanskje ikke minst – i usikkerhet og bekymring for at ting ikke skal ordne seg. Det resulterer rett og slett i at det ikke lønner seg å jobbe, og sånn kan vi jo ikke ha det. Likevel legger Arbeiderpartiet fram et statsbudsjett der fribeløpet for uføre ikke økes med en eneste krone. Til Klassekampen sier Stenseng at det er et uttrykk for at man mener at dagens fribeløp i utgangspunktet ligger på riktig nivå. Mitt spørsmål er: Hva er egentlig Arbeiderpartiets politikk? Er det partiprogrammet og forslaget i vår, eller er det statsrådens uttalelser om at fribeløpet faktisk er akkurat passe stort sånn som det er?